Shiet.

Kjenner meg så jävla emo igjen.
Det skal ingenting til för jeg bare poff og blir kjip.
Er så på kanten hele tiden.
Vil regne med at det er fordi det er to måneder til Dan drar, og at han skal feire nyttår i jävla Kläppen og at det ikke var snakk om höre med meg först og at jeg kjenner meg ekstra feit og ekkel for tiden og kjip og pengelös og fremtidslös og arbeidslös og hjernelös.
Og jeg savner Sally. Noen ganger er hun den eneste som forstår.

Jeg har en hemmelighet. Aktig.

Denne byen- jeg fikser ikke det, bare fiks meg opp- ja, fikser du det?
Vondt som faen, men det hører vel med, kjører deg opp for å kjøre meg ned.

Minst doesn't live here anymore

Jippi!
Sist fredag fikk jeg et realt sjokk da vi var hjemme hos en bilfyr i Mariestad, og Dan og Johan prater fornöyd om at de skal väre borte i MINST seks måneder ('man skal jo rekke å väre der litt også,höhö', 'hvem vet hva som skjer höhöhö'), og det kom som et pittelite sjokk på meg.
Her har jeg vandret rundt i mine egne tanker og prövd å krympe seks måneder. Typ, dele det opp litt så det ikke virker som så lenge. Det lille ordet 'minst' gjorde alt feil. Hvor lenge er 'minst'?
Minst seks måneder? Er det seks måneder og to uker?
Ni måneder?
Halvannet år?
Ti år?
Hvem vet.
Hvis man legger sammen minst seks måneder med et jobbtilbud som innebärer reise bort annenhver måned når man er tilbake, virket fremtidsutsiktene heller kjipe.

MEN!
Nå er altså minst fjernet fra planen, og det fordi Dan fikk permisjon fra jobben, så han må väre tilbake et bestemt tidspunkt (pluss,jippi, han vil altså gå tilbake til den gamle jobben. Ingen oljerigg-aktig arbeidstid).
En liten smule lettere i dag.