Enough already!

Oki, lover jeg ikke skal syte like mye fremover.
Fra nå av blir det bare jul og tre nötter og walking in a winter wonderland og julegaveshopping og bursdager og pelsdyr og harry potter maraton og kaker og morsomme hatter og blomster og levende lys og boblebad og boblevann.

Seks måneder

Selv om jeg til vanlig ikke syns ting som parmiddager og ting som omhandler kun de som er par er så särs göy eller hyggelig eller interessant, så feiret jeg faktisk seks måneder sammen med Dan i går. Markerte at vi er et par, liksom. Noe jeg ikke vanligvis liker.
Nuvel.
Det var hyggelig, og egentlig litt viktig for meg.
Når vi först möttes var Dan veldig bevisst på at han overhode ikke var interessert i å gå inn i et forhold så kort tid för han skulle reise bort.
Det sa han aldri rett ut, så når jeg spurte han (kleineste moment ever) 'ehh,hva er vi liksom?' og svaret alltid var 'vet ikke' eller 'kan vi ikke bare ta en dag av gangen?' ble jeg jo lettere usikker, i og med at jeg hadde ansett han som min ganske lenge.
For ikke så altfor lenge siden ringte en kompis av Dan og lurte på om, var det ikke sånn at dama hans bodde i Köbenhavn?
Min endelige bekreftelse. Jeg var DAMA når jeg bodde i Köbenhavn (noe som var ca. de to förste ukene vi kjente hverandre, så flyttet jeg hjem igjen).

Anyways.
Seks måneder. Har gått passe fort. Shame at de neste seks ikke vil det.
Hörer at tiden flyr i når man ligger i fosterstilling, liksom.

Dag 1

Tviler nesten litt på om jeg tör å noensinne sette barn til verden.
Hvorfor?
Förste dagen hvor jeg jobbet med barn var litt...mye.
Det starta så jävli bra ('åh,du har prinsessehår,du ligner på Ariel'. Ting jeg kan leve med).
Slutta ganske mye mindre bra ('du er så tjukk Thea. Ikke pröv det der, du kommer bare til å ödelegge det fordi du er så tjukk. Du er skikkelig tjukk'). Kanskje tåpelig av meg å henge meg opp i sånne 'små-ting' som barn sier, men det jeg syns er så ekkelt er at det viser at det er akkurat de samme barna som begynner og slutter på skolen hele tiden.
Jeg kjente igjen han som sa det, bare at han hadde et annet navn for ti år siden når jeg gikk der selv. Tydeligvis vil det aldri endre seg.
So. Redd for å få barn fordi jeg overhode ikke kan garantere en god oppdragelse.
Redd for å få barn fordi det vil gjöre meg så JÄVLIG MYE TJUKKERE.

Soft söndag

Enda en helg.. Tiden går så utrolig fort nå at det nesten er litt skremmende.
Camilla har värt hjemme denne helgen og det var sweet.
Vi bestemte oss i 'siste liten' for at det ikke var noe i veien med et glass vin på en fredag kveld.
Vi endte opp med å dra ut, og det er noe av det verste jeg har värt borti på veldig veldig lenge.
Det var så kjedelig at jeg fikk krampe.
Meg,Camilla og kanskje fem stykker til. Ikke akkurat häla i taket.
Jeg hadde lovt å bli med ut,og hvertfall ikke dra hjem för halv to,mens jeg samtidig hadde lovt å ikke 'stinke sprit' og pröve å väre hjemme rundt ett.
Det ble noe midt i mellom.Ca.

I går var det bursdag. Jonas, Kjell og Linda kom på besök for å feire bursdagen til Jonas. Jeg hadde gledet meg hele uka til de skulle komme, for Dan hadde kjöpt Rock Band og jeg klödde etter å pröve trommene (i og med at jeg allerede vet hvor jävla god jeg er på gitaren..).
Det var ganske sweet,faktisk, og jeg kan ha forspist meg på kaker (minner meg om gamle dager). Det var ikke så enkelt å besinne seg når det er eplekake,blötkake, kjeks og kanelsnurrer akkurat.
Hadde egentlig avtalt å möte Camilla og Tina i går også, men i og med at gjestene våre dro senere enn jeg tenkte (javel da,jeg klarte ikke å rive meg lös fra Rock Band) og at 401 klarer å bruke tre kvarter fra Skedsmokorset til Lilleström ble jeg hjemme. Var også ganske put off etter fredagskvelden, og i og med at jeg ikke ville rekke noe av vorspielet syns jeg det virket litt...unödvendig. For ikke å snakke om uökonomisk.

Nuvel. Tilbake til kjeks og en kombinasjon av TV, böler og mac.
God söndag :)

Shiet.

Kjenner meg så jävla emo igjen.
Det skal ingenting til för jeg bare poff og blir kjip.
Er så på kanten hele tiden.
Vil regne med at det er fordi det er to måneder til Dan drar, og at han skal feire nyttår i jävla Kläppen og at det ikke var snakk om höre med meg först og at jeg kjenner meg ekstra feit og ekkel for tiden og kjip og pengelös og fremtidslös og arbeidslös og hjernelös.
Og jeg savner Sally. Noen ganger er hun den eneste som forstår.

Jeg har en hemmelighet. Aktig.

Denne byen- jeg fikser ikke det, bare fiks meg opp- ja, fikser du det?
Vondt som faen, men det hører vel med, kjører deg opp for å kjøre meg ned.

Minst doesn't live here anymore

Jippi!
Sist fredag fikk jeg et realt sjokk da vi var hjemme hos en bilfyr i Mariestad, og Dan og Johan prater fornöyd om at de skal väre borte i MINST seks måneder ('man skal jo rekke å väre der litt også,höhö', 'hvem vet hva som skjer höhöhö'), og det kom som et pittelite sjokk på meg.
Her har jeg vandret rundt i mine egne tanker og prövd å krympe seks måneder. Typ, dele det opp litt så det ikke virker som så lenge. Det lille ordet 'minst' gjorde alt feil. Hvor lenge er 'minst'?
Minst seks måneder? Er det seks måneder og to uker?
Ni måneder?
Halvannet år?
Ti år?
Hvem vet.
Hvis man legger sammen minst seks måneder med et jobbtilbud som innebärer reise bort annenhver måned når man er tilbake, virket fremtidsutsiktene heller kjipe.

MEN!
Nå er altså minst fjernet fra planen, og det fordi Dan fikk permisjon fra jobben, så han må väre tilbake et bestemt tidspunkt (pluss,jippi, han vil altså gå tilbake til den gamle jobben. Ingen oljerigg-aktig arbeidstid).
En liten smule lettere i dag.